Min historie

"Jeg begynte ikke å løpe, det var alle andre som sluttet"

Begynnelsen

Velg dine foreldre med omhu

Ærlig arbe’

En enkel oppvekst som bondesønn

Allsidigheten

Best uten ball, ski og kart

Vendepunktet

Kretsmester

Tid, tålmodighet og de korta jeg har

Onde spiraler og stigespill

Nyere tid

Norgesmester og satsing

Begynnelsen

En sensommerdag i 1994 var kornet klart for innhøsting i Romedal. Jeg hadde valgt mine foreldre med omhu og var klar for å komme til verden. Under fem år senere var på startstreken i mitt første friidrettsstevne. 60-m på hjemmebanen Romedal Stadion. Tid: 16,81.

Som sønn av to løpere var dette neppe tilfeldig. Min mor var skiløper i sin ungdom og senere langdistanse/maratonløper. Spesielt god i voksen alder, da hun løp maraton på 2:54. I 2023 vant hun K75 i Birken og i Hytteplanmila. Seig og sta.

Min far og “ti’en hass far” – altså pappa sine tider; 3:48-8:08-14:03-29:45-1:03:22, har alltid vært til inspirasjon og motivasjon. Han har NM-medaljer i terrengløp og halvmaraton, og til slutt ble det 2:21 på maraton, som gjorde at han ble Norgesmester i en alder av 33. Av den grunn har det å bli norgesmester alltid vært et stort mål. Jeg har bladd mye i hans treningsdagbøker og lært mye av det. I likhet med meg så sleit han mye med skader og sjukdom, men ga aldri opp, og lykkes til slutt. Som far, så sønn.
Dashboard mockup
Dashboard mockup

Ærlig arbe’

I likhet med mine foreldre er jeg oppvokst på gård, og av slikt lærer man en del ting.
Man høster som man sår
Hardt arbeid gir resultater
Det kommer uår
Det er livsvisdom som fester seg selv hos en liten guttepjokk, og som jeg har fått bruk for senere.
Dog kan jeg ikke skryte av en spesielt hard oppvekst som bondesønn.

Allsidigheten

I barneåra var jeg innom mange idretter, noe som jeg har hatt mye glede av senere og har gjenspeilet det jeg har gjort som voksen.

Jeg har fått allsidighet, lek og lagfølelse fra fotball, til tross for at jeg aldri klarte å finte ut eller drible forbi noen.

Jeg ble dratt med på orientering, men fant sjelden de postene jeg skulle. Likevel fikk jeg løpt i ulendt terreng og økt kartkunnskapen noe slik at jeg senere har kunnet utforske fjellet og marka med litt mer selvtillit.

I skisporet var jeg middelmådig både teknisk og fysisk. Dette kombinert med at puberteten lot vente på seg og jeg var minst i klassen, gjorde at jeg sluttet å konkurrere da jeg havnet nederst på resultatlistene. Men «grunnmønsteret» jeg opparbeidet tidlig har jeg fått igjen for i seinere år når jeg har vendt tilbake til skiløypene også med startnummer på brystet.

Og ikke minst ble kjærligheten til fjellet trigget tidlig med turer til Jotunheimen hver sommer. Slik som på bildet hvor jeg løper ned fra Glittertind.

Men av alle disse idrettene var det etter hvert friidrettens lange løp som utpekte seg. Det passet en liten, lett og underutviklet gutt godt.

Tid, tålmodighet og de korta jeg har

Det har vært en lang og innholdsrik reise, men jeg skulle ønske den tidvis var mindre strabasiøs. Noen år kunne jeg høste som jeg sådde, mens det andre år ble liten eller ingen avling. Uavhengig av resultat har det alltid ligget et godt stykke hardt arbeid bak: Jeg har alltid prøvd mitt beste etter forholdene og spilt med de korta jeg har.

Fra jeg var 17 til i fjor doblet jeg treningsmengden. Mengden har ikke vært spesielt stor, men til gjengjeld har jeg fått mye igjen for det jeg har gjort. Sykdom, skader, studier og jobb har vært en begrensning på hvor stort volum det har vært fornuftig å gjennomføre. Kanskje har det vært en fin brems som har sørget for at jeg har unngått de største smellene; jeg har aldri vært «overtrent» eller hatt noen «alvorlige» sykdommer. Progresjonen har ikke vært så rask, men den har vært ganske jevn.

Hvis man derimot ser på antall km løpt, så er det et mer dystert bilde som tegnes. En ond spiral med skade på skade. Når man har år etter år med under 20 km løping i uka tærer det på motivasjonen, og den store fremgangen man gjerne får som ung gutt uteblir. Over 80 % av timene var alternativ trening disse årene. Da skal man jobbe hardt for å fortsatt identifisere seg som løper.
Til tross for, eller på grunn av treninga som ble gjort, fikk jeg følgende utvikling på 1500-m.

«Karrieren» skøyt ikke fart fra 5:16 som 12-åring som jeg forventet. Puberteten lot vente på seg og en lite robust gutt gikk gjennom mye småskader og forkjølelser. Fremgangen jeg fikk disse årene er mer et resultat av at man som ung gutt blir bedre med vekst. I 2010 begynte jeg på videregående og var 162 cm og 46 kg. Ut av videregående var jeg 179 cm og 62 kg (nå 181 cm og 66 kg). Enda mer sykdom og skader disse årene, og bunnen ble nådd med 4:18 på 1500-m som 20-åring. Et realt uår.

Høsten året etter flyttet jeg til Oslo for å studere idrettsfysiologi, og etter hvert snudde ting til det bedre. Kroppen hadde «satt seg», jeg var mer frisk og trivdes bedre i et nytt og godt miljø. Jeg møtte Hanne og etter et års innsats på den fronten var vi sammen. Sommeren 2015 fikk jeg mitt første «gjennombrudd» som løper: 3:54 og jr.NM-bronse på 1500-m. Attpåtil i joggesko etter å ha lagt piggskoa på hylla året før.

De snart ni årene siden det løpet har jeg trent mer likt det jeg med et provoserende glimt i øyet kaller «Evens metode». Lite sykdom, men dessverre en god del skader. Mye alternativ trening på ski og sykkel. Gradvis mer, men fortsatt lite løping. Det har gitt i gjennomsnitt 2 sekunder forbedring på spesialdistansen hvert år.

Nyere tid

Et foreløpig høydepunkt i karrieren er da jeg ble norgesmester på 1500-m med tiden 3:40,04 i 2022 etter en utradisjonell oppkjøring (les mer på «NM-gull med 40 km i uka»).

NM-gullet ble et gjennombrudd og en opplevelse jeg neppe vil få maken til igjen. Det ga meg og andre troen på at jeg kan ta steget opp til et internasjonalt nivå, og siden da har satsingen blitt ytterligere spisset. Mer trening, mer løping, mindre jobb. I 2023 tok jeg ytterligere steg, og perset til 3:37,89 på 1500-m - den 9. beste tiden av en nordmann noen sinne og ble nordisk mester i terrengløp (les mer om «2023-sesongen» her).

Nå kan jeg kalle meg en semi-profesjonell toppidrettsutøver, takket være klubb, sponsorer, samarbeidspartnere og litt arbeid som løpetrener i eget foretak. De neste årene dedikeres til å utforske hvor god jeg kan bli. Om du vil følge meg på reisen, så er du på rett plass nå. Lurer du på noe, eller ønsker å hjelpe meg videre på veien, så bør du ikke nøle med å ta kontakt.