Vi skal tilbake til 2007. Fredsprisen deles ut til FNs klimapanel, Rihannas Umbrella-låt herjer og Madeleine McCann forsvinner fra en ferieleilighet i Portugal. Even Brøndbo Dahl er 12 år og går målretta over gårdstunet i Romedal.

Sekken er pakka, mor og far står klare ved bilen. Det er lørdag 28. april, og som de fleste andre helger, går også denne med til en eller annen form for idrett. I dag: Kretsmesterskap i terrengløp for Hedmark.

Kondis melder i etterkant at det var en fin vårdag i Stavåsen uttafor Elverum, med hovedsakelig tørre, fine forhold og «passende varm» temperatur. Dette vet Even allerede før han ankommer Elverumsskogen, han har gjort sin research. Skovalg og bekledning er deretter.

111 deltakere i ulike aldersklasser er klare til start. «… en klart større oppslutning enn tidligere og et tegn på at terrengløp er vel så populært som baneløp i mange klubber.»

Alle under 15 år løper kort løype, og de er først ut. På startstreken står en drøss yngre unger, men også åtte store fjortenåringer, mange av dem ganske gode. Even vet godt hvem de er og hvem han skal henge på. Når startskuddet går, skyter han ut og plasserer seg strategisk.

Den 30 kilo lette kroppen leker over de lettløpte stiene. Han holder seg i teten med fire av de eldre gutta, vel vitende om at han leder sin klasse. Når han kommer i mål som fersk kretsmester etter to minutter og fjorten sekunder ute på stien, vet han det: Det er løper han skal bli.

Den 145 centimeter lange kroppen vokser minst en halvmeter når arrangørens fotograf kommer bort og tar bilde, og minst en halvmeter til når en lærer stopper ham i gangen og gratulerer påfølgende mandag.

Dette er mitt gjennombrudd, dette er et vendepunkt, tenkte 12-åringen.

– Det var stort. Små ting betyr mye for … liten gutt, ler Even.

Fotballskoene han hadde tilbragt mange morsomme timer i, ble omsider lagt på hylla. Han identifiserte seg mer og mer som løper.

Født til å løpe

Vendepunkt i livet som 12-åring? Joda. For han var på ingen måte ny i gamet. Allerede som 4-åring løp han sitt første stevne (juni 1999, 40 meter på Romedal stadion). Sammen med kompisen Magnus var hver dag en konkurranse. De sykla om kapp til skolen, løp om kapp i friminuttene. Ofte bare på impuls – førstemann bort til fotballmålet – men også i mer organiserte former.

Friidrettsbanen lå rett ved barneskolen og ble hyppig brukt i gymtimene, som ofte ble avslutta med duell på «langdistanse» – 400 meter. Magnus, en habil skiløper og et stort fotballtalent, dro. Even lå bak og lurte til det var 100 meter igjen. I tredjeklasse løp han på 1.24, i fjerdeklasse på 1.20, i femteklasse på 1.16, og i sjetteklasse på 1.12. Jevn framgang, alltid spurtoppgjør, seriøs duell med halve skolen som tilskuere.

– Det var mye løping i hverdagen, det var så tilrettelagt, forteller Even, og legger deretter ut om hvordan han og Magnus bytta på å ha løyperekorden på testløpet fra skolen til gapahuken i skogen (rundt 7 minutter).

– Jeg følte alltid at det var løper jeg skulle være. Sikkert fordi jeg har blitt hjernevaska, legger han til på karakteristisk, ironisk vis.

– Muttern sa det alltid: Du kan bli skiløper, men det er egentlig løper du skal bli. I hvert fall ikke fotballspiller.

«Suksess»-faktorer

Utenifra er Even den løperen i Norgestoppen på mellomdistanse med færrest kilometer i beina, løperen som «alltid» er skadet. Utenifra er han også den langbeinte løperen i blå Orion-singlet med det eksepsjonelt lytefrie steget. Men alle som kjenner Even vet at det er mer enn bein og armer. Bondesønnen har alltid hatt hodet med seg, vært kritisk, analytisk, strategisk.

Alle løpstider sitter som spikra og ramses opp på Thor Gotaas-vis. Sted, dato, tid. Allerede som 12-åring startet han det på som i dag er et rikt arkiv av dokumenter: Treningsplaner, styrke- program, treningsdagbøker, statistikk og utviklingstabeller.

– Det er ganske nerdy til å være så ung, eller? Jeg grubla mye, og slukte alt av tilgjengelig litteratur.

Even sparra mye med faren, tråla ti år med håndskrevne treningsdagbøker, kartla hva faren hadde gjort feil og hva han hadde gjort rett. Treneren Rudy ble også en god sparringspartner som tok den unge utøveren på alvor og la til rette for tidlig eierskap til egen trening.

– Når jeg ser tilbake på det, synes jeg det er rart. Jeg var ikke så veldig moden på andre områder, men på løpsrelaterte ting og som utøver, var jeg veldig tidlig reflektert og bevisst.

Even blar i arkivet mens vi snakker, det er litt som å finne dagboknotater fra tenåra.

– Oj, her fant jeg den! Suksessfaktorer, datert 2008 … Nei, jeg kan ikke lese opp dette her.

Det blir stille en stund. Litt oppgitt fnising, før han konkluderer:

– Men, jeg er jo helt enig med Even 13 år. Her står det når jeg skal legge meg, når jeg skal stå opp i helgene for å ikke tulle til døgnrytmen, at jeg skal ha med vannflaske på skolen, drikke sportsdrikk etter lange og harde økter, ta tran… Det står suksessfaktorer med gåsetegn rundt suksess, altså, legger han til.

Vi blar oss videre i arkivet, ramler over en utviklingstabell for årene 2007–2009. Dette var de første ordentlige friidrettsårene i karrieren. I 2007 løp han sin første 1500-meter på 5 minutter og 16 sekunder. At han har barbert av ett og et halvt minutt siden da vitner om lang og tro tjeneste på tartandekket.

Neste dokument som vekker nysgjerrigheten, er en nitid liste over alle konkurranser siden 1999. Alt fra Cooper-tester på skolen til resultater i liten ball og høyde, i tillegg til mengder løpsstatistikk.

– En utrolig narsissistisk greie, kanskje? Nei, jeg har egentlig blitt bevisst på det at man må spille hovedrollen i sitt eget liv.

OM EVEN – Rudy van Oevelen, Evens trener i ti år:
– Even var en veldig dedikert gutt allerede om 14-åring. Han hadde klare mål om at han ville bli god til å løpe og tidlig fokus på at han ville bli bedre enn faren sin. Han visste tidlig at han måtte trene mye for å bli god. Han var også en utøver som tidlig begynte å diskutere innholdet i treningen. Han er den utøveren jeg har hatt som tidligst ville begynne å planlegge og strukturere treningen sin selv. Det skjedde allerede i førsteklasse på videregående og jeg gikk fort fra å være den som laget treningsopplegget til å være en mentor som evaluerte det han gjorde og ga ham tilbakemeldinger. Jeg har aldri vært i tvil om at Even ville kunne nå svært langt, fordi han har en dedikasjon og en forståelse av hva som må til, som få har. Han har også vist at man med begrenset antall kilometer med løping i kroppen kan nå svært langt med store mengder alternativ trening og har en helhetlig forståelse av at både styrke, spenst, bevegelighet og restitusjon er viktig i tillegg til utholdenhetstreningen. Jeg har hatt gleden av å følge Even i ca. ti år fra han var 13 til han var 22 år som trener. Eller, vi kan vel si som mentor de siste seks årene, før jeg ga meg som trener. Jeg håper han har flere gode år med utvikling igjen på løpebanen. Når Even en dag legger opp mener jeg klubbene i Norge bør ligge langflate etter ham og engasjere ham som trener.

Strategisk konkurranseiver

Planen har hele tiden vært å slå farens tider (Even har dem selvfølgelig i huet, og de kommer på rams i stigende rekkefølge fra 800 meter til maraton: 1,53; 3,48; 8,08; 14,03; 29,45; 1,03 og 2,21).

Faren, Edvard Dahl, var selv en habil løper som konkurrerte mye og løp alt fra mellomdistanse til etter hvert lengre gateløp, med flere NM-medaljer på terrengløp og NM-gull på maraton.

800- og 1500-metertidene hans tok Even i 2019. 3000- og 5000-metertidene ble slått i 2020. 10 000-metertida har han inne, han har løpt fortere på gate.

Mor Inger gikk langrenn som ungjente, men har alltid løpt ved siden av, og har solide tider på både mila, halvmaraton og maraton. Eller «seig som fy», som Even kaller det, før tidene ramses opp:

– 1,20 på halv og 2,56 på maraton.

Med denne typen bagasje er det kanskje ikke rart at man debuterer med startnummer i en alder av fire.

Konkurranse-dokumentet med oversikt fra 1999 vitner også om en iver for det å konkurrere.

– Jeg stilte opp på alt jeg kunne. Det er ikke noe som heter vinnerinstinkt, men jeg har nok noen egenskaper som egner seg i konkurranse.

Det er strategen, analytikeren, taktikeren som snakker. Han som ligger bak kompisen og lurer i 300 meter før han slår ham i spurten som 9-åring. Han som gjorde researchen og stilte opp med riktige sko for løypa under KM terrengløp i 2007.

– Folk stiller opp på NM terreng i joggesko og sklir rundt i løypa, det hadde jeg ikke gjort som 12-åring en gang. Verdens enkleste idrett, og så klarer man ikke en gang å sko seg riktig!

Her følger en lang rekke med namedropping, og så ler han godt.

I 2008, 13 år, løp Even fra faren for første gang. Det var under Femundløpet, ei litt kort mil i terreng. Det var første gang han løp så langt som 10 kilometer i konkurranse (tid: 39,09).

– Da jeg kom i mål tenkte jeg «oj, jeg har talent for å løpe langt!» Det var en artig følelse. 10 kilometer var jo dritlangt. Nå er flere unger tidligere med på de lange løpene. Dagens løpere er mer grenseløse.

27 år er ingen alder for en løper, har vi innsett i dag. Men 27 år i friidrett- og løpsmiljøet, gjør deg i stand til å løfte blikket, se slike endringer over tid. Både i holdninger blant utøvere, foreldre og trenere, men også i treningsmetoder. Med en mastergrad i idrettsfysiologi og biomekanikk fra NIH spisses det analytiske overblikket ytterligere.

OM EVEN – Sigurd Ruud Skjeseth, treningskompis:
– Jeg har kjent Even hele livet og har løpt med og mot ham på friidrettsbanen de siste 11 årene. Han er nok den konkurrenten jeg synes det er verst å tape mot, så jeg sparer alltid litt ekstra til spurten når jeg løper mot Even. Even har nok aldri hatt én «perfekt» treningsuke for en løper, men det stopper ham ikke fra å være en av de beste 1500-meterløperne i landet. Alt han trenger er et par hurtighetsdrag med piggsko. Hans evne til å ikke gi opp, samme hvor mørkt det kan se ut, er noe jeg ser opp til. Jeg kjenner mange som hadde gitt seg for flere år siden hvis de hadde vært Even, men han har noen seige gener, så han gir seg ikke så lett. Som treningspartner er han ofte i godt humør, selv om han ofte skal løpe litt kortere enn oss andre i gruppa.‍

Lykke og løping

Mange finner løpegleden i voksen alder, da representerer løpinga ofte egentid og selvrealisering. Når vi spør han som har løpt hele livet om hva løping gir ham, er svaret annerledes, men gjennomtenkt.

– Løpinga gjør at jeg har en mening med livet hver dag. Jeg skal bli en bedre løper. Lykkeforskning sier at lykke – i all hovedsak – styres av hormoner i kroppen. Du kan gjøre et gjøre et kortvarig hopp på lykkeskalaen ved å jakte korte highs, som en rus for eksempel, og du kan også få det fra løping.

Lykke kan også være å finne noe meningsfullt, noe langvarig, som stort sett er et slit, men verdt det lell. Det føler jeg også at løpinga gir meg.

Lykkeforskning viser heldigvis at vår subjektive følelse av lykke er ganske konstant. Den kan få knekker og svingninger, men fungerer i prinsipp som en termostat; justerer seg tilbake til normalen etter hvert. Even har fått erfare dette flere ganger. Litt for ofte har han opplevd at ting endelig klaffer og at alt ser lovende ut før sesongen, og så – skadet.

– Det kan sammenlignes med at du har gjort alt riktig og ofra alt på jobben, og så en dag når du ankommer kontoret får du plutselig sparken. Og når du kommer hjem har dama di dratt.

Den knekken som lykketermostaten får seg når en skade inntreffer, er brutal, men så jobber den seg opp til det faste lykkepunktet ditt.

– I starten føler man at man mister meninga med livet, hvem er jeg uten løpinga? Etter hvert som jeg har blitt eldre og lagt mer i det, så treffer skadene meg også hardere. Jeg vil ikke bruke ordet deprimert, men jeg blir nedstemt og lett ulykkelig, det er… Det er skikkelig kjipt.

Apropos termostat. Det er fristende å ty til klisjeen «bak enhver vellykket mann» og så videre. I dette tilfellet er kvinnen, som ikke står bak, men ved siden av, Hanne. Hanne løfter Even når han er langt nede, og jekker ham ned når han tar av. Hun vet hvor pulsbeltet hans er til enhver tid, og har generelt kontroll på alt. Får Even et innfall, som å gå på rulleski til toppen av et fjell, så henter Hanne på toppen.

Hanne har henta nok ganger på toppen til at «Hanne henter på toppen» er blitt et godt etablert uttrykk i gjengen av treningskompiser.

– Hun er utrolig stødig og stabil. Og hun blir en god idrettsmamma, er vi blitt enige om, for hun har god trening i jobben.

Midlertidig livsstilsendring

Bredden bak toppen er nødt til å kombinere idretten med arbeid, noe Even på ingen måte ser på som en uting. Som personlig trener i Driv Trening kan han i stor grad skreddersy egen jobbhverdag, og dermed jobbe mindre i skadefrie perioder med god løpstrening, eller jobbe mer i de periodene en skade (dessverre?) tillater det.

Samtidig ser han selvfølgelig verdien av optimal restitusjon mellom øktene, og her har han gjort justeringer den siste tida – jobbe litt mindre, trene litt mer.

Når vi snakker med ham er han på vinterens tredje treningsleir. Han har nettopp kommet tilbake fra en fire timers sykkeltur litt inne i landet ved Algarve-kysten. Eller, la oss presisere. Han har nettopp blitt reddet hjem fra en firetimers sykkeltur. At turen endte med jagende løsbikkjer, elendig asfalterte veier og et brukket girøre nevnes i en bisetning.

– For se her!

Han flipper opp telefonen og viser bilder fra turen: Åkre, frukttrær, vidstrakt utsikt, skyggen av en syklist i gyllen ettermiddagssol. Han legger ivrig ut om hva slags musikk han hadde på øret akkurat der og der, for å maksimere øyeblikket. Opp fra lomma fisker han en sitron han raska med seg på turen.

Det er tydelig at trening for Even kan være mer enn bare å jage opp pulsen. Alle sanser er blitt stimulert på denne ekskursjonen.

Ja, gutten har en iboende interesse for natur, men også foto og video – å lagre minner i form av bilder (sjekk ut hans legendariske YouTube-kanal), men det er ikke sånn at telefonen er med på løpetur. Det er heller en bevisst bryter han skrur på i perioder med mye alternativ trening. Er skaden skjedd, endres fokuset fra streit kilometerlogging på beina til trening kombinert med opplevelse.

– Jeg er glad i å trene, og i skadeperioder forsøker jeg i større grad å gjøre turer ut av treninga, sier han og fortsetter:

– Du kan enten sitte 45 minutter på spinningsykkelen oppe på Olympiatoppen og hate livet, eller du kan gå flere timer på randonee eller ta en lang sykkeltur ute. Jeg vet om mange som har det kjipere enn meg i skadeperioder. Man må gjøre noe ut av det, gå litt inn for det, investere i en god sykkel om det er det som skal til. Det var det der med å være hovedrollen i eget liv, da. Jeg skjønner at man blir god til å løpe av å løpe, men det er litt terapi i det å legge bort skadefokuset og måke på med det som funker i skadeperioder, så får heller strukturen komme når det går bedre. Jeg tror det funker bedre enn å trene alternativt på samme «kjipe» vis som løping, sier han.

Det handler rett og slett om en form for midlertidig livsstilsendring.

– Jeg har kost meg mye i skadeperioder når jeg vet hva skaden er og ser at det er på bedringens vei. Den sommeren jeg hadde stressreaksjon i foten, sykla jeg sabla mye og koste meg med det. Da jeg begynte å løpe igjen, var formen god. Bare se på triatlongutta, de trener så mye forskjellig at de fleste løpere ville kalt det suppe, men de løper fra de fleste i Norge.

Det er klart, hadde han ikke blitt skada, så hadde han antakelig vært enda bedre, men:

– Jeg er bedre enn jeg ville blitt med miserabel aquajogging.

The scenic route

Han har hatt nok av år hvor han har kjørt kroppen hardt med alternativ trening, det han mangler er å løpe, få kilometer i beina.

Skadeproblematikk kan være komplekst. Noe kan være genetisk betinga, noe kan være uflaks.

– Det skyldes sikkert også udyktighet og ivrighet, selv om jeg mener at vi ikke skal tenke at vi er idioter når vi blir skada. Noen kan gjøre hva de vil uten å bli skada, mens andre er fornuftige, men blir skada lell. Du kan gjøre mye ved å trene riktig, men genetiske komponenter spiller inn, selv om det ikke kan være en unnskyldning, poengterer han.

Når du først ødelegger kontinuiteten, så blir det vanskelig å finne den. En skade er roten til en ny.

– Det ser man i skadeforskninga og. En av de største risikofaktorene for en ny skade er en skade. Der er jeg et supert eksempel.

På mange måter kan han sies å være et forbilde for andre løpere, en som viser at det kan finnes alternativer til «the Norwegian model».

– Derfor velger jeg å legge ut alle rare økter på Strava. Seks kilometer morgenjogg er ikke akkurat stor Strava-underholdning. Det er mye morsommere å legge ut en 150-kilometerstur på ski, og så tenker folk «jøss, er det dette han har drevet med hele vinteren».

Grunnet skader, deltok han i fjor kun på to baneløp, i tillegg til NM motbakke, NM terreng og Hytteplanmila. Men at de få løpene resulterte i en fjerdeplass på 1500 meter i NM på bane og sølv i NM terreng, sier noe om at det ikke nødvendigvis er noen fasit på hvilke veier man skal ta. Det finnes alternative ruter til Rom, the scenic route, for eksempel.

– Ja, det blir noen omveier. Det blir som dagens sykkeltur. Dårlig asfalt, bikkjer som jager deg, et brukket girøre. Men så får jeg skyss hjem likevel, og kommer hjem relativt blid, med mye å fortelle.

Hvor god vil du bli?

Er han inne i en skadefri flyt, er han rigid à la Marius Bakken, løper ikke en meter lenger eller et sekund raskere enn det han skal. Det er også i de periodene han får best framgang, det er ikke noe å legge skjul på. Samtidig er det viktigere å trene smart enn å trene hundre prosent korrekt, for hva er egentlig det?

– Mange forsøker å kopiere regimet til Marius Bakken, eller «Ingebrigtsen-modellen», som den populært blir kalt. Det er også flust av løpere som har trent som villmenn i skogen og som bælmer en sixpack eller tre i hæljene og som også har løpt fort.

Han nevner blant annet Henry Rono som var verdensrekordholder og alkoholiker samtidig, og siterer Rod Dixon (OL-bronse på 1500 m 1972):

«All I want to do is drink beer and train like an animal.»

– Du kan bli god på den måten også, men antakelig ikke best. Du blir ikke Jakob. Men kanskje flere hadde blitt bedre løpere om man hadde innsett at ikke alle må presses inn i samme «kjedelige» modell, spør Even retorisk.

Og så kan man spørre seg, hvor god vil du bli? Så god som du kan bli, eller nesten så god som du kan bli?

– De fleste svarer det siste. Det er veldig få som er villige til å ofre alt. Det er jeg klar over sjøl også, jeg ofrer ikke alt. Men jeg tror jeg gjør en riktigere jobb enn mange som sier de ofrer alt. Du må jobbe med det som monner mest først, og deretter jobbe med promillene etter hvert. Først og fremst må du trene relativt mye og relativt hardt. Dèt er smart!

Ketchup-effekten

Han har tatt de fleste av farens tider, men mangler fortsatt et NM-gull. Er det det som driver ham videre?

– Jeg liker ikke ordet satse, men jeg prøver så hardt jeg kan på mine premisser å løpe så fort jeg kan.

Det var kanskje ikke en god setning? spør han, men venter ikke på svar før han omformulerer og metaforene florerer:

– Jeg er ikke all-inn, men jeg har lagt på bra med sjetonger.

Han ler. Og han er ærlig. Løpinga har gitt ham de største oppturene, men ikke minst de største nedturene i livet. Men, han ville ikke ha vært foruten.

– Det har nok vært flere nedturer de siste åra, men jeg synes det er verdt det. Har ikke noe bedre å ta meg til. Hvem faen er jeg uten løpinga?

Nå er Even optimistisk for sesongen, som så vidt har starta. Sjetteplassen fra NM terreng kort løype for noen uker siden var så bra det kunne blitt, med tanke på hvor lite han har løpt i vinter.

– Jeg har lyst til å ta det jafset jeg tok i 2020. Jeg har blitt betydelig sterkere på mange områder sammenligna med det året. Ketchup-effekten kan komme. Jeg har rista og rista på flaska.

‍