‍Et innholdsrikt halvår

"Fjärdeplats är också jättebra"

‍

NM 2021. For andre år på rad endte jeg opp som nummer fire i NM på 1500 meter, og denne gang slått med knappest mulig margin. Nok en gang følte jeg at pallen var innen rekkevidde, men glapp på oppløpet. Etter løpet sa jeg til meg selv: “Neste år skal jeg være god på grunn av, ikke på tross av.”

Med denne målsettingen i tankene, startet 2022 på beste vis med en treningssamling i Syden. Løpsmengden var på topp til meg å være, og jeg gikk fra 100 til 80 % jobb for å kunne satse litt ekstra. Det var nok til å gi meg motivasjonen og mulighetene jeg trengte for å utvikle meg. Omikron var i full oppblomstring, men vi var optimistiske og valgte å sitere en kjent dverg da vi dristet oss utenlands.

“Certainty of death. Small chance of success. What are we waiting for?»

- Gimli (Lord of the Rings)

‍08.jan

1. 7 km rolig
2. Bakkeintervall: 2 x 8 x 200

09.jan

• 10 km rolig
• 60 min alternativt + styrke

10.jan

• 45 min sykkel
• 6 km + 3 x 200 i piggsko

11.jan

• Ellipseintervall; 24 min dragtid
• Baneintervall; 16 x 400 p30 (68-67 sek)

12.jan

• 60 min alternativt

13.jan

• Ellipseintervall; 24 min dragtid
• 6 x 1000 moderat

‍

Det gikk som det måtte gå. Fem av seks gutter fikk covid. Som om det ikke var nok, hadde jeg samtidig fått vondt i hamstringen. Det ble en lang måned ute av spill, fylt med bremsevæske i kroppen, vondt i brystet, og en skade som krevde omfattende opptrening. Jeg hadde sagt til meg selv at jeg skulle bli god “på grunn av”, men nå føltes det mer ut som jeg nok en gang måtte håndtere det hele “på tross av”.

14.jan - COVID

Ekstrem alternativ trening

Etter å ha kneblet en skikkelig seig runde covid, kunne jeg starte opptreninga. Med løpinga satt på pause, bestemte jeg meg for å gå all in på alternativ trening. Jeg ga meg selv friheten til å trene hardt og lystbetont. Tidvis ekstremt, men med god variasjon og tidvis nok hvile. Jeg ga litt faen, men jeg ga ikke opp.

Jeg spilte med de korta jeg hadde. I starten var det skøyting på ski, sykkel og randonee. Jeg gjennomførte flere lange turer i marka, blant annet en på 100 km og en på 150 km, der jeg virkelig kjente på hvor langt jeg kunne strekke strikken. Bare ei uke etter 150 km-turen staket jeg Birken på 2:44 og tok faktisk ett fattig Ski Classics-poeng. Jeg syklet intervaller på rulle, og fikk ei god uke i Portugal med lange harde sykkeløkter mens jeg trappet opp løpinga. Det var et fint avbrekk fra vinterens skiturer.

21.feb

• 5 x 4 min svømming
• 6 km + styrke
  

22.feb

• ‍‍2t20 min stak-skate
• Klatring
• 3 x 15 min sykkel
  

23.feb

• 3t stak-skate
  

24.feb

• 6 km + styrke
• 6 x 10 min sykkel
  

25.feb

• 6t40min stak-skate (103 km)
  

26.feb

• 4t30min stak-skate (72 km)
  

27.feb

• 6 km jogg

Det hele toppet seg med drømmevær i påsken, hvor jeg gikk bananas i fjellet. Den siste dagen ble det en tur for minnebøkene med bestigning av 16 topper over 2000-m i Jotunheimen. Når man flyr opp fjelltopper og klyver rygger med stegjern og isøks med bra driv i 10 timer, så føler man seg råsterk, selv om man vet det er langt unna løping. Denne turen ble et av mine beste minner fra det året, og slike opplevelser holder meg motivert gjennom skadeperiodene. Dette var en uke før NM terrengløp, hvor jeg ble nummer 6 «med randostøvlene på».

11.april

• 60 min langrenn
• 6 km + 6 x 200 bakke + styrke
  

12.april

• 35 min dragtid klassisk
• 3 x 6 min tredemølle
  

13.april

• ‍‍Rando; 2500 hm, 4t moving time. 90 min intensivt
  

14.april

• Rando; 2200 hm, 4t moving time. 35 min intensivt
• 6 km lett progressivt (3:38/km)
  

15.april

• Rando; 1600 hm, 4t moving time. Rolig
• 6 km + stigningsløp
  

16.april

• Rando; 3900 hm, 8t moving time. 3t intensivt? (145 i snittpuls i 10,5 time)
  

17.april

• Hvile, mer eller mindre i koma
  

Overgang til raskere løping

Samtidig som stinnheten fra påsken gikk over, begynte hamstringen å lystre igjen og jeg kunne øke farten på løpinga. Fra et relativt ustrukturert regime gikk jeg glidende over i et strengere «terskelregime» kombinert med noen mindre viktige konkurranser. Kondisjonsgrunnlaget var ekstremt bra, men jeg måtte gradvis få muskulaturen til å tåle høyere intensitet, og det løpstekniske i høy fart måtte på plass. Denne overgangen er krevende, og det er lett å bli ivrig. Det har jeg blitt mange ganger før, så klok av skade holdt jeg øktene korte, men relativt spesifikke. Kondisjon trente jeg alternativt. Jeg måtte bare øve på å løpe.

25.april

• 1t sykkel
  

26.april

• 6 x 6 min rulleskimølle
• 4 km hurtig + 4 x 200 i piggsko + styrke
  

27.april

• 12 km jogg
• 30 min sykkel
  

28.april

• 36 min dragtid rulleskimølle
• 6 x 1000 moderat
  

29.april

• Rando; 1500 hm, 2t moving time. 60 min intensivt
• 6 km jogg
  

30.april

• 90 min sykkel + buldring
• 10 km + 6 x 100 + spenst + styrke
  

1.mai

• 36 min dragtid rulleskimølle
• KM terrengløp 3 km (+ 3 km med intervaller)

Den 17. mai. hadde jeg min første ordentlige baneøkt. På papiret var det en økt som ser helt strålende ut. Men det skulle bli en økt jeg senere angret på. Selv om det ikke var mye, så var det for mye. Leggene ble i overkant stive, noe som skulle prege meg i ukesvis senere, og til slutt sette en stopper for banesesongen etter NM.

Konkurransesesongen

Til tross for litt innkjøringsproblemer begynte beina å fungere, og det fløt stadig bedre i høy fart. Den siste måneden før NM løp jeg hele åtte konkurranser. Dette gjorde jeg av flere grunner. Først og fremst fordi jeg liker å konkurrere, men også fordi jeg trodde jeg trengte det. Det er ingenting som er mer spesifikt enn å konkurrere. Du får et tydelig svar på hvor nivået ditt ligger og med erfaring så kjenner man også hva som mangler av trening for å tette gapet fra der man er, til der man vil være.

Etter den første 1500-meteren var jeg ikke i tvil. Jeg løp på 3:46 på Jessheim, men det føltes stadig som om jeg hadde randostøvlene på. Selv om formen var bra, og tiden bare 2 sekunder bak pers, hadde jeg ikke snerten som kreves for å prestere på banen. Erfaringen fra tidligere år har vært at jeg løper rundt fem sekunder treigere i det første, enn i det raskeste løpet hver sesong. Og jeg visste at jeg kunne klare det med riktig formtopping nå også, selv om det bare var tre uker til NM.

Jeg hadde allerede bestemt meg for å gjøre et radikalt grep: Etter løpet reiste jeg rett opp til Jotunheimen for å gjennomføre en siste, intens treningshelg. Leggene var skikkelig stive etter løpet, så god løpetrening var uansett ikke et alternativ. Det ble fire dager med en blanding av randonee på høye topper, løp i dalene, skøyting på Sognefjellet og rulleski i motbakke. Bevegelsesform, varighet og intensitet avhengig av hva kroppen var mottakelig for.

Omkring fjorten-femten timer på fire dager ble siste skikkelige innskudd i kondisbanken før NM, og kroppen var mildt sagt mør etter den pinsehelga. Jeg visste at dette kunne være risikabelt, men jeg følte det var nødvendig for å få den ekstreme formtoppen jeg trengte. Heretter var det bare glasuren på kaka som gjensto.

2.juni

• 20 min shake
• Jessheim 1500 Elite; 3:46,22
  

3.juni

• 60 min skøyting Sognefjellet
• 30 min sykkel
• Rando; 1000 hm, 3t
  

4.juni

• Rando; 800 hm, 2t
• 7 km jogg
• 75 min sykkel
  

5.juni

• Baneintervall; 10 x 400, p30 (72 sek)
• 60 min (1065 hm) hardt på rulleski
• 70 min skøyting Sognefjellet
  

6.juni

• Rando; 900 hm, 2t30min
• 7 km lett progressivt + 5 x 200 (30 sek)
  

7.juni

• Hvile
  

8.juni

• 30 min jogg
• Trond Mohn Games 3000-m; 8:04,19
  

Formtopping

Volumet på treninga sank drastisk, men jeg beholdt løpsmengden. Øktene ble korte, overskuddet større, og snerten kraftigere. Ingen av øktene etter 6. juni var over 90 min. De intensive alternative øktene, som gjennom vinteren hadde en dagtid på rundt 30-90 min, var nå kortet ned til 20 min. Løpsøktene var så korte at jeg knapt var varm før jeg stoppa. Men det er viktig å påpeke at det var maks av hva beina tålte. Jeg var helt på limit.

Og bare to dager etter den siste randoturen løp jeg 3000-m på Trond Mohn Games. Jeg visste det ville bli tungt, men det var en fin «rust buster»; 8:04, fire sekunder bak pers. Fire dager senere løp jeg en ny 1500-m, og vant et B-heat i Sverige. Igjen stoppa klokka på 3:46, men denne gang var beina lette og jeg hadde vunnet et spurtoppgjør. Nå var jeg mer optimistisk.

Fire dager senere klaffet det på Bislett Games. Jeg løp jeg inn til ny personlig rekord på 3:41. Det var et løp hvor jeg virkelig sjokkerte meg selv, og mange av dem som trodde jeg var gal med treningsopplegget, begynte å forstå at det var en viss plan bak galskapen. Det var vel her “Evens metode” ble født. Med et ironisk og provoserende glimt i øyet kaller jeg min treningsfilosofi for dette.

Poenget er at dette er min metode, og jeg ønsker formidle at man må finne sin egen vei. Svært få av de som virkelig lykkes, har gjort det ved å kopiere noen andres treningsopplegg. Enerne lager sine egne metoder og tar ekstremt eierskap til egen trening. Kilian Jornet er et eksempel - og et stort idol for meg. Det han gjør er unikt, og det er det som gjør han unik. Skal du være aller best, må du være et utskudd.

16.juni

• 4 km raceprepp
• Bislett Games 1500-m; 3:41,68 (+ 5 x 300 på 46)
  

17.juni

• 80 min rulleski
• 15 min sykkel
  

18.juni

• 7 km jogg
• 40 min ellipse + lett styrke
  

19.juni

• 8 x 500 terskel + 4 x 100 bakkesprint
• 5 x 4 min rulleskimølle
  

20.juni

• 30 min sykkel
  

21.juni

• 10 x 45/15 + 4 x 300 i piggsko (44 sek)
• 30 min sykkel
  

22.juni

• 60 min rulleski
• 3 km jogg + stigningsløp
  

23.juni

• 6 km jogg + 3 x 100
• 1,5 km jogg
  

24.juni

• 4 km raceprepp
• NM forsøksheat (3:50 med 56 sisterunden)

Videooppsummering av treninga det siste halve året: https://www.instagram.com/reel/CfKbZU6KuZu/?igsh=bHk3aTIwZng2dWFm

NM-dagen – selve konkurransen

Så kom den store dagen. Etter to fjerdeplasser på rad var det åpenbare målet en medalje. Samtidig, så prøvde jeg å overbevise meg selv om at jeg også kunne vinne. Jakob Ingebrigtsen stilte ikke for første gang på mange år, noe som betydde at konkurransen var åpen. Denne muligheten kom kanskje aldri igjen.

Formtoppinga var helt optimal, og hodet var på rett plass. Det var perfekte forhold, og jeg håpte på høy fart i feltet. Jeg la meg først i starten for å invitere til gode tider. Invitasjonen ble godtatt. Ferdinand Kvan Edman var ute etter rankingpoeng til VM, tok drajobben og økte farten etter 300 meter. Feltet strakk seg ut og vi klokket inn to runder rett under 60 sekunder før klokka ringte. Jeg hadde løpt helt uforstyrra og stirra inn i ryggtavla til Ferdinand.

Farten økte gradvis, men jeg klorte meg fast, sjokkert over hvor optimalt løpsopplegget var og hvor bra jeg følte meg. På vei ut på sisterundentenkte jeg «Nå har jeg faktisk muligheten». På vei ut av siste sving tenkte jeg «Dette vinner jeg». Samtidig var jeg bevisst på det som hadde skjedd de to foregående årene. Jeg hadde tapt to NM-medaljer på å ville for mye, og ende opp med å løpe krampaktig på oppløpet. Derfor hadde Leif Olav Alnes’ kjente ord: “You can’t force speed” brent seg fast.

Med dette i bakhodet sklei jeg ut i bane to på oppløpet, lukket øynene og ga full gass - uten å anstrenge meg for mye. Jeg merket at jeg fikk noen meter, og gåsehuden slo innover meg. Jeg krysset målstreken som norsk mester med to høylytte brøl, og en god klump i halsen.

Dette var mitt livs løp. Selv om jeg har løpt fortere siden, så kan ingenting måle seg med denne opplevelsen. Ikke før, og neppe siden.

25.juni

• 1,5 km raceprepp
• Norgesmester. 3:40,04

Foto: ? Løpet kan du se her: https://tv.nrk.no/se?v=MSPO40360222&t=4538s

‍

Hva kan vi lære av dette?

Denne historien handler i store trekk om å spille med de korta man har. Den handler om å forstå sin egen kropp og tilpasse treninga etter hva som fungerer for akkurat deg. Gjennom et langt løperliv med ulike utfordringer, har jeg erfart at alternativ trening ikke bare er et nødvalg – det kan være et effektivt og bærekraftig treningsverktøy.

For meg har langrenn, randonee, sykling og ellipse vært essensielt for å bli en bedre løper, og dette halvåret var kun en fjerdedel av treninga spesifikk. Til tross for at jeg løp mindre enn de fleste, var det nok til å være best i landet av de som sto på start den dagen, og til å løpe 1500 meter på 3 minutter og 40 sekunder.

Var det på grunn av, eller på tross av, utfordringene jeg hadde at jeg klarte det? Dette er kanskje et av de mest interessante spørsmålene. Du kan prøve å analysere treninga og dens effekter så mye du vil, men helt sikkert på hva som fører til suksess, det blir du aldri.

Det jeg vet er at året etter klarte jeg å øke fra omkring 40 til 60 km løping i uka, og løp på 3:37. Hva kan skje hvis jeg klarer 100 km i uka? Jeg håper å finne det ut.

Eierskap til egen metode

Kanskje det viktigste jeg lærte dette året, var å virkelig ta eierskap til min egen treningsmetode. Jeg fant det som fungerte for meg, og det klarte å holde meg motivert gjennom alle utfordringene. Variert trening og gode opplevelser utendørs har gjort det mulig for meg å orke å fortsette. Dette er min metode, og jeg tror det er nøkkelen til suksess for alle – å finne det som funker best for dem selv.

Oppsummering

NM-gullet i 2022 var et bevis på at alternativ trening fungerer, og at man kan nå sine mål uten å følge den vanlige oppskriften. Jeg håper min historie kan inspirere andre til å tørre å gå sin egen vei og skape sine egne metoder. Det er mulig å lykkes, så lenge du er kreativ, innhenter kunnskap, er tålmodig, og ikke minst – har det gøy mens du gjør hardt arbeid.

‍

‍